KAPITTEL 3
Alle gode ting er...


      Frøken Malteneva stod opp tidlig denne morgenen. Det lot til at det hadde regnet hele natten. Fremdeles skylte det friskt ned utenfor. Kaldt var det også.
      Den ugifte, middelaldrende kvinnen la noen gamle aviser i peisen for å fyre litt. Varmeanlegget virket ikke, så det var godt hun kunne varme huset på tradisjonelt vis. Ikke rart hun sov dårlig om nettene med dette klimaet. Hun sukket stille. Egentlig hadde hun ikke ønsket å flytte hit til Hellberry Street, men når hun først hadde arvet dette huset ville det virke smålig av henne å ikke flytte.
      Hun gikk ut for å se om avisen og melken hadde kommet. Men nei. Selvfølgelig var det forsinkelser i dette været.
      Det var da hun merket det! Helt sjokkert tok hun et skritt tilbake og bare måpte mot det forferdelige synet som møtte henne. Noe sykt, uforståelig og grusomt som lyste sitt hallo ut til en regntung morgen! 3-tallet som indikerte gatenummeret på huset hennes hadde falt ned! Tilbake stod et tilsynelatende uskyldig 4-tall og smilte til henne. Hun burde ha skjønt det! Det var vel ikke annet å forvente når en bor i nummer 43! Før eller senere ville vel det ene tallet falle ned. Hun plukket opp tallet fra trammen og tok det med seg inn.

      Klokka var vel elleve på formiddagen da noen ringte på døra hennes. Hun måtte ha sovnet på sofaen et lite øyeblikk, for hun skvatt til da hun våknet av signalet fra denne ringeklokka utenfor som dessverre ble brukt så altfor sjeldent. Det var ikke mange som hadde interesse av å besøke en enslig kvinne som henne.
      Da hun åpnet døren var det ingen å se. Ikke en sjel i nærheten. Men på trammen lå en pakke. Det stod ikke noe navn på den, men den var adressert til Hellberry Street 4! Uff, nå hadde noen tatt feil av adressa på grunn av det heslige 3-tallet som hadde falt ned.
      Frøken Malteneva tok med seg pakken inn. Ikke fordi hun var nysgjerrig på innholdet, men fordi hun ikke bare kunne etterlate en pakke i regnværet. Og hun orket ikke gå og levere den til korrekt adresse nå.
      Hun må ha sovnet igjen, for nå var det andre gang hun ble vekket av dørklokka. Men hun kunne ikke ha sovet lenge heller, for klokka var fremdeles ikke mer enn elleve.
      Hun gikk og åpnet døra. Utenfor stod en mann hun hadde sett tidligere, men som hun ikke helt kunne plassere. Han var betraktelig yngre enn henne, kunne kanskje være i 20-årene, men ansiktet hans bar preg av en ung gutt som så altfor tidlig hadde merket voksenlivets realiteter. Nå husket hun det! Han var en barndomsvenn av Stigvarf, nevøen hennes. Både Stigvarf og denne mannen som hun ikke kjente navn på hadde vanket med naboen hennes, Bakrero, i nr. 45.
      «Kan jeg komme inn?» spurte han kaldt.
      «Ja, naturligvis. Er ikke Bakrero hjemme?»
      «Å jo. Han kan bare ikke slippe meg inn nå, av naturlige grunner.»
      Han hengte fra seg den våte frakken på stumtjeneren. Og akkurat da hun trodde han skulle snøre opp skoene sine og sette dem fra seg, tok situasjonen en helt ny vending: For nå fulgte en episode hun aldri kommer til å gi slipp på fra netthinnen! Mannen løp bare rett inn i stuen hennes og begynte å romstere noe helt forferdelig. Sjokkert fulgte hun etter ham inn.
      «Hælvete heller! Har du ikke avisa fra i forgårs?!?»



Kapittel 4

Tilbake til menyen