KAPITTEL 2
Flashbacks


      Det var sånn omtrent 23 timer siden den forferdelige men akk! så vidunderlige (skjebnesvangre) natten. Mannen stod med knyttneven hevet. Han ristet i hele neven. Neven stivnet mer enn to dager gammel marmelade som ligger ute i solsteika. Ikke mindre enn 3 mm men ikke mer enn 1,5 cm fra dørens overflate lå hånden hans i lufta, svevde som en granat som skal til å treffe sitt mål, duppet som en and i vannoverflaten. Mannen stod slik i flere minutter med neven klar til å banke på døra. Han ristet i hele kroppen. Så i bare neven. Så stivnet han i hele kroppen. Så bare i neven. Sanne mine ord, han var i dårlig form såvisst!
      Under det tidsintervallet det tok for mannen å samle mot til å banke, gikk hans tanker med ett, plutselig og brått tilbake til de siste 24 timer. I Flashbacks ser vi mannen ta et liv for andre gang — livet til hans barndomsvenn Stigvarf. Med kniv er han bøyd over kroppen og hogger vilt. Vi ser mannen forskrekket oppdage avisen på bordet — gårsdagens avis — og forskrekket leser han ikke 1 men to setninger. Vi ser mannen tenksomt se opp på den gedigne gamle bestefarsklokka i hjørnet. Vi ser mannen rave målløst og meningsløst og ørkesløst og bare løst rundt om i byens gater. Tårer eller andre dråper trillende nedover hans hake. Vi ser mannen kollapse i et smug og sovne. Vi ser mannen reise seg opp og vandre høytidelig ut i gatene. Mot nr. 45 Hellberry Street.
      Det var der han stod nå. Han banket på. Hardt. To ganger. Ikke før hadde det siste slaget falt, så startet en infernalsk tikking som stoppet igjen ikke fullt så raskt som den hadde startet! Mannen kjente da et forferdelig gufs nedover ryggmargen. Hvordan var nå de to setningene? tenkte han.



Kapittel 3

Tilbake til menyen